Den norske kontinentalsokkelen strekker seg over mer enn to millioner kvadratkilometer (2 039 951 km²). Den er nær seks ganger så stor som det totale arealet av Fastlands-Norge, Svalbard og Jan Mayen.
Nordsjøen er fortsatt motoren i norsk petroleumsvirksomhet, og det er 67 felt i produksjon. Norskehavet har 23 felt i produksjon, og Barentshavet har to (Snøhvit og Goliat).
Hvert havområde er inndelt i kvadranter som tilsvarer en lengde- og en breddegrad. Hver kvadrant er videre inndelt i tolv blokker. I Nordsjøen er hver kvadrant navngitt fra 1 til 36. I Norskehavet og Barentshavet er hver kvadrant navngitt etter lengde- og breddegrad.
Den norske delen av Nordsjøen har et areal på 142 000 kvadratkilometer. Området er den mest utforskede delen av norsk sokkel, og også der det er påvist og produsert mest olje og gass. I dag er det 67 felt i produksjon i Nordsjøen.
Den sørlige delen av Nordsjøen
Det var i den sørlige delen av Nordsjøen at oljeeventyret startet for alvor, med funnet av Ekofisk i 1969. Feltet har vært i produksjon over 50 år, og skal etter dagens planer produsere i 30 år til. Det er store gjenværende ressurser i dette området. Ekofisk-komplekset er et viktig knutepunkt i området, og mange felt er knyttet opp til infrastrukturen på Ekofisk for videre transport.
Olje og gass fra feltene blir transportert med skip og gjennom rørledninger til landanlegg i Storbritannia og det europeiske kontinentet.
Den midtre delen av Nordsjøen
Det første oljefunnet på norsk sokkel ble gjort i den midtre delen av Nordsjøen. Feltet Balder ble påvist allerede i 1967, men ble ikke bygget ut før 30 år senere.
Den første utbyggingen i området var Frigg i 1977. Feltet produserte i nærmere 30 år, før det ble stengt ned i 2004. Flere felt har nylig blitt satt i produksjon eller er under utbygging i dette området. Johan Sverdrup er det femte største oljefunnet som er gjort på norsk sokkel gjennom tidene. Feltet er bygget ut i flere faser, og produksjon fra andre fasen startet i slutten av 2022.
Sleipner-innretningene er et knutepunkt i gasstransportsystemet på norsk sokkel. Gassen blir transportert gjennom rørledninger til anlegg på land. De ulike rørsystemene er knyttet til landanlegg i Norge, Storbritannia og kontinentet. Mesteparten av oljen fra denne delen av Nordsjøen blir transportert med skip.
Den nordlige delen av Nordsjøen
De store feltene Statfjord, Gullfaks og Snorre i Tampen-området, samt Oseberg og Troll, gjør den nordlige delen av Nordsjøen til ett av de viktigste områdene på sokkelen. Det har vært produsert olje og gass i dette området i over 30 år, og det forventes produksjon herfra i minst 30 år til. For flere av feltene som allerede har produsert lenge i dette området, for eksempel Snorre, er levetiden blitt forlenget med nye innretninger og økt utvinningstiltak. Statfjord også har vist seg å produsere både bedre og lengre enn forventet.
Trollfeltet er svært viktig for gassforsyningen fra norsk sokkel, og feltet kommer til å spille hovedrollen i norsk gasseksport i flere tiår fremover. Troll er samtidig et betydelig oljefelt.
Olje fra denne delen av sokkelen blir transportert med skip, eller – som gass – gjennom rørledninger til landanlegg i Norge eller i utlandet.
Norskehavets har et areal på 289 000 kvadratkilometer – dobbelt så stort som Nordsjøen. Denne petroleumsprovinsen, som inneholder store gassreserver, er mindre moden og utforsket enn Nordsjøen. Unntaket er Haltenbanken, der det er blitt produsert olje og gass i over 20 år.
Draugen var det første feltet som kom i produksjon i dette havområdet, i 1993. I dag produserer 23 felt olje og gass i Norskehavet.
Med Aasta Hansteen og Polarled er en ny gassregion og en ny rørledning innviet på norsk sokkel. Det norske gasstransportsystemet strekker seg nå nord for polarsirkelen.
Gass fra Norskehavet blir i hovedsak transportert i rørledninger til ulike landanlegg i Norge og videre til Storbritannia og kontinentet. Oljen transporteres fra feltene med skip (bøyelast).
Norges del av Barentshavet dekker 313 000 kvadratkilometer og utgjør det største havområdet på norsk sokkel. Barentshavet har også det største potensialet for olje og gass av de tre havområder. Bare arealet som ligger sør for 74º 30’ N er åpnet for petroleumsvirksomhet.
Snøhvit og Goliat er de eneste feltene som er i drift i Barentshavet. De kom i produksjon i henholdsvis 2007 og 2016, og nå er Johan Castberg-feltet under utbygging. Gassen fra Snøhvit går i rørledning til landanlegget på Melkøya ved Hammerfest. Der blir gassen prosessert, nedkjølt til flytende gass (LNG) og fraktet til markedet med spesialskip. Produsert olje og gass fra Goliat går til en flytende produksjons-, lagrings- og losseinnretning (FPSO), der oljen prosesseres, stabiliseres og lagres for videre transport med tankskip. Gassen reinjiseres i reservoaret.
Det meste av Barentshavet regnes som en umoden og lite utforsket petroleumsprovins, tross i at det har foregått leting her i mer enn 30 år, og det første funnet ble gjort tidlig på 1980-tallet. Nær halvparten av de antatt uoppdagede ressursene på sokkelen ligger i Barentshavet.
