Etter at olje og gass er utvunnet på felt, må produktene transporteres til kundene. For mange oljefelt lastes olje direkte på skip (bøyelasting) ute på feltet. For andre felt blir olje og gass sendt i rørledning fra feltene og inn til anlegg på land. Olje, våtgass og nedkjølt naturgass (LNG) blir lastet på skip fra landanleggene, mens tørrgass blir fraktet videre i rørledninger til det europeiske kontinentet og Storbritannia.
I motsetning til feltene, der det er oljeselskapene som har ansvar for driften, er det langt større statlig kontroll over gasstransportsystemet. Bakgrunnen for dette er at systemet er et naturlig monopol og at det har en sentral plass i petroleumsvirksomheten. Et viktig hensyn for myndighetene er derfor å sikre tilgang til kapasitet for alle med behov. Tilgang må videre gis til lave tariffer slik at feltene ikke påføres unødvendige kostnader. En annen viktig oppgave er å sikre en kostnadseffektiv og helhetlig videreutvikling av gasstransportsystemet.
Transportsystemene for olje er ikke regulert på samme omfattende måte som gassinfrastrukturen. Hovedgrunnen til dette er at transport utgjør en mindre sentral del av verdikjeden for olje.
Rørledninger på norsk sokkel
Oppdatert: 22.09.2022
Kilde: Sokkeldirektoratet
Det som produseres (brønnstrømmen) fra reservoaret består av olje, gass og vann i ulike blandinger. For å få produkter som kan selges, må det som produseres fra reservoarene skilles og behandles. Produksjonen fra ulike reservoar varierer fra olje med lite gassinnhold til nesten tørr gass (metan med kun små mengder andre gasser).
Råolje er en flytende blanding av ulike typer av hydrokarboner. Sammensetningen varierer fra felt til felt, og kvaliteten på oljen, inkludert hvor lett- eller tungtflytende den er, bestemmes av sammensetningen av hydrokarboner sammen med innehold av andre stoffer, som for eksempel voks og svovel.
Rikgass, eller rå naturgass, er en blanding av forskjellige gasser. Etter at den er blitt skilt fra olje der det er aktuelt, blir rikgass behandlet i prosesseringsanlegg som skiller ut tørrgass- og våtgasskomponenter. Tørrgass blir ofte omtalt som naturgass, og består hovedsakelig av metan, men inneholder også litt etan.
Våtgass, eller NGL (Natural Gas Liquids), består av en blanding av tyngre gasser (etan, propan, butaner og nafta). I tillegg kommer tyngre kondensater som kan klassifiseres som eget produkt. Nafta og kondensat er flytende ved romtemperatur, mens de lettere våtgasskomponentene kan gjøres flytende enten ved nedkjøling eller trykksetting.
Ikke all gass som produseres blir solgt. En del av gassen benyttes også til å generere kraft til å drive feltene og litt blir brent i fakkel for sikkerhetsformål. På noen felter blir gass også reinjisert i reservoaret. Reinjisering brukes som oftest ved produksjon av olje for å opprettholde reservoartrykket og fortrenge oljen. Dette gir effektiv utvinning av olje, samtidig som gassen lagres for en eventuell senere utvinning.
Definisjoner av naturgass
Store investeringer i transportløsninger er et særtrekk ved gassproduksjon. Siden de første store rørledningene ble lagt på 70-tallet, har det norske gasstransportsystemet utviklet seg i takt med at behovet har økt (se Gasscos interaktive transportkart). Det som opprinnelig var dedikerte gasstransportløsninger for enkeltfelt eller områder, har blitt et integrert system som betjener størstedelen av norsk sokkel. Dette systemet er en kostnadseffektiv og driftssikker måte å transportere gass på, og utgjør et vesentlig konkurransefortrinn for norsk gass.
Transportkapasiteten i det norske rørledningssystemet er i dag om lag 120 milliarder kubikkmeter (Sm3) tørrgass per år. Integrert i rørledningssystemet er tre landanlegg for gass – Kårstø, Kollsnes og Nyhamna – som tar imot rikgass fra feltene. Fra rikgassen blir det skilt ut tørrgass for videre transport gjennom rørledningene til mottaksterminalene i utlandet. Det er fire mottaksterminaler for norsk gass på kontinentet: to i Tyskland, én i Belgia og én i Frankrike. I tillegg er det to mottaksterminaler i Storbritannia.
Det norske gasstransportsystemet omfatter et nettverk av rørledninger med en lengde på om lag 8800 kilometer. Dette tilsvarer avstanden fra Oslo til Bangkok. Mesteparten av gasstransportsystemet har felles eierskap gjennom interessentskapet Gassled, med Gassco som nøytral og uavhengig operatør.
Gassrørledninger på norsk sokkel
Oppdatert: 22.09.2022
Kilde: Sokkeldirektoratet
Gassrørledninger på norsk kontinentalsokkel
Kilde: Gassco AS, Energidepartementet
Skriv ut tabell Last ned grunnlag Gassrørledninger på norsk kontinentalsokkel
Organisering av gassrørsystemet
Myndighetene har en viktig rolle når det gjelder å legge til rette for at behandlings- og transportkapasiteten skal være godt tilpasset framtidige behov. Samtidig er det avgjørende å sikre effektiv drift i det norske gasstransportsystemet. Operatøren Gassco, det samordnende eierskapet i Gassled og regulert tilgang til transportsystemet er viktig for å oppnå dette. Gasstransportsystemet er regulert gjennom petroleumsloven og petroleumsforskriften kapittel 9.
Det norske gasstransportsystemet omfatter flere mottaksanlegg i andre land. Det er utarbeidet traktater som regulerer rettigheter og plikter mellom Norge og landene som har landingspunkt for gass fra norsk sokkel.
Gassco
Gassco ble opprettet i 2001, og Staten eier 100 prosent av selskapet. Gassco er en nøytral og uavhengig operatør av gasstransportsystemet med et særskilt og et alminnelig operatøransvar. Med særskilt operatøransvar menes utøvelse av oppgaver tillagt Gassco i medhold av petroleumsloven og tilhørende forskrifter. Dette omfatter oppgaver som å bistå i utvikling av ny infrastruktur, administrere kapasiteten i gasstransportsystemet og koordinere og styre gasstrømmene gjennom nettverket av rørledninger fram til markedene. Det alminnelige operatøransvaret innebærer utøving av anleggsstyring i henhold til petroleumslovens og helse-, miljø- og sikkerhetslovgivningens krav.
Gasscos nøytralitet og uavhengighet som operatør for gasstransportsystemet skal sikre at alle brukere blir behandlet likt, og er også viktig når Gassco planlegger transportløsninger og gir råd til myndighetene. Som operatør og den aktøren med den beste oversikten over systemet, skal Gassco bidra til en helhetlig videreutvikling av norsk gassinfrastruktur. Når større utbygginger vurderes må andre gassforekomster - utover de feltene som har klart definerte transportbehov - også bli tatt med i vurderingene. Samspillet mellom ny infrastruktur og det eksisterende transportsystemet må også tas med i betraktningen.
Gassled
Gassled er et interessentskap som eier mesteparten av gassinfrastrukturen på norsk kontinentalsokkel: rørledninger, plattformer, prosessanlegg på land og mottaksterminaler i utlandet. Med felles eierskap unngås interessekonflikter knyttet til hvilken rørledning gassen skal fraktes gjennom. Dette sikrer at gassen blir fraktet mest mulig effektivt noe som legger til rette for størst mulig verdiskaping.
Virksomheten til Gassled er regulert av petroleumsforskriften, og tariffene for de enkelte tjenestene er fastsatt av Energidepartementet. Gassled har ikke fast ansatte, men er organisert gjennom komiteer med spesifikke oppgaver. Eierfordelingen i Gassled finnes på Gasscos hjemmesider.
I motsetning til gass, utgjør transportinfrastruktur en mindre del av verdikjeden for olje. På mange oljefelt lastes olje direkte på skip ute på feltene. For noen av de større feltutbyggingene i Norge har det blitt vurdert som hensiktsmessig å bygge oljeterminaler på fastlandet. Andre felt har i etterkant koblet seg på denne infrastrukturen.
På norsk sokkel er transportinfrastrukturen for olje delt inn i fire ulike systemer. Oljerørledninger fra felt i Nordsjøen går inn til terminalene på Sture, Mongstad, Kårstø og Teesside i Storbritannia. På de norske terminalene blir oljen lagret i kaverner, før mesteparten blir lastet om bord på skip og eksportert.
Olje- og kondensatrørledninger på norsk kontinentalsokkel
Oppdatert: 02.01.2024
Kilde: Gassco AS, Energidepartementet
Skriv ut tabell Last ned grunnlag Olje- og kondensatrørledninger på norsk kontinentalsokkel
Organisering av oljerørsystemet
Transportsystemene for olje er ikke regulert på samme omfattende måte som gassinfrastrukturen. Hovedgrunnen til dette er at transport utgjør en mindre sentral del av verdikjeden for olje. Kostnadene er lavere i forhold til produktprisen, og lasting direkte fra felt til skip er et alternativ til å benytte rørledninger og terminaler. Oljerørledninger og -terminaler utgjør heller ikke et samlet system, men er i dag delt i fire ulike systemer knyttet til terminalene på Sture, Mongstad, Kårstø og Teesside i Storbritannia.
Avtaler om tilgang til oljeinfrastruktur forhandles mellom eier og brukere. Forhandlingene er i likhet med forhandlinger om bruk av feltinfrastruktur regulert av forskrift om andres bruk av innretninger.
Gasstransportsystemet er et naturlig monopol med store investeringskostnader i utbyggingsfasen. Derfor blir både tilgang til og tariffer for bruk av kapasitet, regulert av myndighetene gjennom kapittel 9 i "Forskrift til lov om petroleumsvirksomhet" og "Forskrift om fastsettelse av tariffer mv. for bestemte innretninger".
For å fremme god ressursforvaltning blir tariffene fastsatt slik at fortjenesten fra olje- og gassutvinning blir tatt ut på feltene, samtidig som eierne av infrastrukturen får en rimelig avkastning på investeringene. På denne måten unngår man at prosjekter på felt og funn som er samfunnsøkonomisk lønnsomme, blir bedriftsøkonomisk ulønnsomme på grunn av for høye kostnader i transportsystemet. Oljeselskapene har tilgang til kapasitet i systemet ut fra eget behov for gasstransport. For å gi selskapene fleksibilitet, kan transportrettighetene bli overdratt mellom brukere når behovene endrer seg.
