På norsk kontinentalsokkel er det to likestilte typer konsesjonsrunder som skal legge til rette for en effektiv og rasjonell utforskning av hele norsk kontinentalsokkel. Det er tildeling i forhåndsdefinerte områder (TFO) i leteområder hvor kunnskapen er høyest og nummererte konsesjonsrunder i øvrig areal. Alle områder som er åpnet og tilgjengelig for petroleumsvirksomhet, kan lyses ut i en konsesjonsrunde.
Tildeling av utvinningstillatelser i forhåndsdefinerte områder (TFO)
På størstedelen av de åpnede områdene på norsk kontinentalsokkel har det vært petroleumsvirksomhet i flere tiår. Kunnskapen om geologien er god. Det eksisterer eller planlegges infrastruktur. Disse områdene omfattes av TFO-runder. TFO-ordningen ble innført for de mest kjente delene av kontinentalsokkelen i 2003. For å oppnå god ressursforvaltning og høy verdiskaping er det viktig å kunne utnytte infrastrukturen godt over tid. TFO-rundene legger til rette for å påvise lønnsomme ressurser mens infrastrukturen er på plass.
Ordningen innebærer at det er opprettet forhåndsdefinerte leteområder som omfatter de mest kjente arealene på kontinentalsokkelen. Oljeselskapene kan i TFO-rundene søke på alt ledig areal innenfor disse definerte områdene. Etter hvert som områder på norsk kontinentalsokkel utforskes, vil TFO-områdene bli utvidet, men ikke innskrenket. Forslag til utvidet TFO-område sendes på offentlig høring. Det er lagt opp til en fast årlig syklus for TFO-konsesjonsrunder. Til nå har det vært påbegynt 22 runder (TFO 2003–2024). I TFO-rundene benyttes ikke nominasjon.
Ordningen med tildeling av utvinningstillatelser i forhåndsdefinerte områder, ble innført for å påvise og utvinne lønnsomme ressurser i de mest kjente områdene før infrastrukturen blir stengt ned.
Nummererte konsesjonsrunder
De nummererte konsesjonsrundene omfatter åpent, tilgjengelig areal som ikke er inkludert i TFO-området. I disse mindre utforskede områdene er usikkerheten til resultater fra leteaktiviteten større og skrittvis utforskning benyttes for å oppnå målet om god ressursforvaltning. Hensikten med skrittvis utforskning er at store areal kan utforskes med få letebrønner og dermed hindre unødvendig boring av tørre letebrønner.
Nummererte konsesjonsrunder har blitt gjennomført siden 1965. Nummererte konsesjonsrunder startet med at oljeselskapene gis mulighet til å nominere blokker som de ønsker utlyst slik at de kan gjennomføre letevirksomhet der. Basert på myndighetenes faglige vurdering, herunder innspillene fra oljeselskapene og hensynet til skrittvis utforskning, blir et forslag til utlysning sendt ut på offentlig høring. Utlysningen av runden blir til slutt kunngjort av Energidepartementet.
Tildeling
I konsesjonsrundene kan selskapene søke individuelt eller sammen som gruppe. Ved gruppesøknad inngår selskapene en samarbeidsavtale som gjelder frem til søknadstidspunktet. Saklige, objektive, ikke-diskriminerende og kunngjorte kriterier ligger til grunn for tildelingen av utvinningstillatelser.
På bakgrunn av søknadene som kommer inn, tildeler Energidepartementet utvinningstillatelser til de selskapene som har sterkest søknad. Departementet peker ut en operatør for interessentskapet som skal stå for den operative virksomheten som tillatelsen gir rett til. Utvinningstillatelsen gjelder i første omgang for en periode (leteperiode) på inntil ti år.
Arealstatus for norsk kontinentalsokkel
Kartet angir gjeldende arealstatus for norsk kontinentalsokkel. De grønne områdene på kartet er områder som Stortinget har åpnet for petroleumsvirksomhet. De gule områdene er også områder som er åpnet for petroleumsvirksomhet, men som er underlagt spesielle ordninger, jf. Meld. St. 20 (2019-2020). Områdene innrammet av den røde linjen er områdene som nå er omfattet av tildelinger i forhåndsdefinerte områder (TFO). (Kilde: Sokkeldirektoratet)
Petroleumsvirksomheten på den norske kontinentalsokkelen tok til i Nordsjøen og har over tid flyttet seg nordover, blant annet basert på prinsippet om skrittvis utforskning. Fra et leteperspektiv gjør dette at det meste av åpnet og tilgjengelig areal på norsk sokkel i dag er inkludert i TFO-området.
Alle områder som er åpnet for petroleumsaktivitet og ikke underlagt spesielle restriksjoner på nye arealtildelinger, kan inkluderes i TFO-området. Innenfor disse rammene er det petroleumsfaglige vurderinger som avgjør når områder inkluderes i TFO-området.
TFO-områdene er de mest utforskede områdene på norsk kontinentalsokkel hvor det som oftest er kjent geologi og godt utbygd eller planlagt infrastruktur. God kjennskap til geologien og god datadekning gjør det sannsynlig at det blir gjort nye funn, men på grunn av at de største funnene normalt skjer i begynnelsen av utforskningen av en petroleumsprovins, er det mindre sannsynlig at det vil være store funn. Unntak skjer –eksemplifisert ved funnet av det store oljefeltet Johan Sverdrup i Nordsjøen.
Det er viktig å påvise og få ut ressursene i TFO-områder mens omkringliggende infrastruktur er i drift. Dersom det ikke lar seg gjøre, kan det som kunne blitt lønnsomme ressurser bli liggende igjen fordi funnene er for små til å forsvare en egen, større infrastruktur.
Tilleggsressursene fra området rundt et produserende eller planlagt felt, kan også øke lønnsomheten i feltene, blant annet ved å forlenge levetiden på hovedfeltene slik at mer av ressursene som er til stede kan produseres. Tilsvarende vil gjelde for eventuelle funn i området og ytterligere leteaktivitet.
I de mest kjente delene av norsk kontinentalsokkel har myndighetene tilpasset konsesjonspolitikken slik at de tidskritiske ressursene kan bli produsert til rett tid. Innføringen av ordningen med tildeling i forhåndsdefinerte områder i 2003 var et ledd i denne tilpasningen. Et annet grep var å åpne norsk kontinentalsokkel for selskaper som ser forretningsmuligheter i denne type ressurser.
Kartet over viser det arealet som ble lyst ut for tildeling i TFO 2024. TFO-området er et forhåndsdefinert område som ikke kan innskrenkes, men som blir utvidet etter hvert som nye områder utforskes. Innenfor TFO-området blir det gjennomført årlige tildelinger.
For myndighetene er det viktig at det blir arbeidet aktivt med areal som har fått konsesjon. Områdene blir derfor tildelt med et obligatorisk arbeidsprogram, og arealet for utvinningstillatelsene blir skreddersydd slik at selskapene bare får areal der de har konkrete planer for utforskning.
Dersom en gruppe rettighetshavere ikke lenger ønsker å utforske arealet omfattet av utvinningstillatelsen, må området enten overdras til selskaper som er villige til å arbeide videre med fastsatt arbeidsprogram, eller leveres tilbake. Andre selskaper, som kan ha et annet syn på geologien, kan da arbeide videre med tillatelsen eller søke på tilbakelevert areal. Dette fører til sirkulasjon av areal og mer effektiv utforskning.
De områdene på den norske kontinentalsokkelen som i dag ikke er inkludert i TFO, er i all hovedsak de nordlige og østlige deler av Barentshavet, samt noen mindre områder i Norskehavet og i Nordsjøen.
I disse områdene har det vært mindre utforskning og dermed mindre kunnskap om geologien, samt større avstander til infrastruktur. Datadekningen i form av letebrønner er også dårligere enn for TFO-områdene.
Prinsippene for tilbakelevering av utvinningstillatelser tildelt gjennom nummererte konsesjonsrunder er likelydende med de prinsippene som gjelder for utvinningstillatelser tildelt gjennom TFO-konsesjonsrunder. Arbeidsprogram og areal som tildeles tilpasses det aktuelle området, uavhengig av om tildelingen skjer gjennom en TFO- eller nummerert konsesjonsrunde.
25. konsesjonsrunde ble sendt på offentlig høring hos myndighetene i juni 2020, og ble utlyst i november 2020. Runden omfatter 9 områder, fordelt på 8 i Barentshavet og ett i Norskehavet. 23. juni 2021 ble det tildelt fire utvinningstillatelser, fordelt på én i Norskehavet og tre i Barentshavet.
Arealavgiften er et virkemiddel for å gi et ekstra insentiv til å modne fram funn til utbygging og produksjon. Avgiften er hjemlet i petroleumsloven § 4-10, første ledd, og skal betales årlig for hver kvadratkilometer av området som omfattes av en utvinningstillatelse.
Avgiften betales ikke for de områdene der det er aktiv letevirksomhet eller produksjon. I den initiale perioden der letevirksomheten følger et pålagt arbeidsprogram, betales det dermed ikke avgift. Selskapene kan videre søke om fritak fra betaling dersom det leveres inn en plan for utbygging og drift (PUD), eller dersom det bores en undersøkelsesbrønn ut over fastsatt arbeidsprogram . Det kan også søkes om fritak dersom det mangler infrastruktur i området, eller dersom det gjøres omfattende arbeid i en utvinningstillatelse.
Gjeldende satser for arealavgift er kr. 38 000 per km2 for første år, kr. 76 000 per km2 for andre år og kr. 153 000 per km2 for påfølgende år.
På den norske kontinentalsokkelen er det fremdeles store områder som Stortinget ikke har åpnet for petroleumsvirksomhet. Det gjelder blant annet Barentshavet nord, det nordøstlige Norskehavet (Troms II, Nordland VII og deler av Nordland IV, V og VI) og Skagerrak, samt området rundt Jan Mayen.
Stortinget må først vedta at uåpnede områder skal åpnes for petroleumsaktivitet før de eventuelt kan bli utlyst i en konsesjonsrunde. Grunnlaget for slike vedtak er todelt mellom en konsekvensutredning og en ressurskartlegging. Konsekvensutredningen vurderer blant annet økonomiske og sosiale effekter samt eventuelle miljøkonsekvenser, mens ressurskartleggingen har til hensikt å kartlegge geologien og dermed ressurspotensialet i området. Stortinget vurderer også rammer for petroleumsvirksomheten i åpnede områder i forbindelse med forvaltningsplanene for norske havområder.
Totalt er det investert over 6 000 milliarder kroner på norsk sokkel målt i dagens pengeverdi. Gjennom disse investeringene er det etablert mye infrastruktur. Denne infrastrukturen gjør det mulig å produsere og transportere petroleum, og legger dermed grunnlaget for å utnytte ytterligere ressurser på en kostnadseffektiv måte.
Når produksjonen fra et felt faller, blir det ledig kapasitet i feltets infrastruktur. Den ledige kapasiteten kan brukes ved å knytte nye ressurser til denne infrastrukturen. I en del tilfeller er slik bruk av eksisterende infrastruktur en forutsetning for lønnsom utbygging og produksjon av nye, mindre forekomster.
Funn og påfølgende utbygging av ressurser i nærheten av eksisterende infrastruktur, kan tilføre det norske samfunnet store verdier. Myndighetene oppfordrer aktørene til samarbeid, og samarbeidsfora er virksomme for enkelte områder på norsk sokkel.
For å medvirke til effektiv bruk av eksisterende infrastruktur, blant annet plattformer og rørledninger, utarbeidet Energidepartementet ”Forskrift om andres bruk av innretninger”, som trådte i kraft 2006.
Formålet med denne forskriften er å sikre effektiv bruk av infrastrukturen og dermed gi rettighetshavere gode insentiver til å drive lete- og utvinningsaktivitet nær eksisterende infrastruktur. Formålet blir oppfylt gjennom rammer for forhandlingsprosessen og utformingen av tariffer og vilkår i avtaler om andre sin bruk av innretninger. Forskriften innebærer ingen endringer i prinsippet om at det er de kommersielle aktørene som skal forhandle frem gode løsninger.